Bli bedre kjent med Ebba Ringmar og Dvergschnauzeren Nenevale Jennifer Jupiter (Aimie) som er blitt Rallylydighets Champion- klubbens første.

Hei, jeg heter Ebba Ringmar.

Som musiker flyttet jeg fra Sverige til Norge for ca. 20 år siden.
Les videre så får du vite hvordan en sekkepipe kan få betydning for en dvergschnauzer. Og hvordan en lite motivert hund blir til motivert liten rallyhund.

Da kjører vi!  For som liten jente etter årevis av masing ble jeg en dag fortalt av foreldrene mine at da når jeg fyller 13 år, ja da skal jeg få meg en hund. Det ble mange års venting og jeg fikk god tid på meg til å velge rase, lese bøker, studere linjer og stamtavler. Min mor som var bibliotekar, forsynte meg med de fleste (les alle) gamle numre av bladet Hundsport (svenske Hundesport), som fantes på biblioteket. Og utallige ble de hundebøkene jeg leste. Da jeg så ble 13 år var jeg sikker på å ville ha en spesiell hund, en riesenschnauzer. Den skulle komme fra kennel Riesengården etter en bestemt hannhund. Tispen som hette Riesengårdens Lorry ble mitt alt, og vi konkurrerte entusiastisk i LP, bruks/spor, utstilling og trekkhundskjøring. Vi klarte også svenske bevakningsprovet og slapp å betale hundeskatt. Uten den gode lokale Brukshundklubben skulle vi ikke blitt så initiert. Takk til Sundsvalls Brukshundklubb!

Når jeg leste i de gamle numrene av Hundsport, ble jeg forelsket i en riesen som ofte var å sjå på vinnersidene, Riesengårdens XO, en hund som Benny Blid stilte. En jul fikk jeg et abonnement på magasinet Dog World i julegave, og i et av de bladene fant jeg en riesen jeg aldri tidligere sett maken til. Verdens flotteste riesen i mine øyne: Guldmansbuktens Wenche, avkom etter Riesengårdens XO. Jeg ble ganske betatt av denne flotte tispa. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe med saken. Så sommeren etter jeg gikk ut av ungdomsskolen, skaffet jeg meg sommerjobb hos oppdretteren Mrs. Jenny Harrison-Smith i England som “kennel girl”.  Hun og familien hadde da flyttet fra stedet Nenevale som kennelnavnet er oppkalt etter. En stor drøm hadde blitt oppfylt. Og Wenche hun var bare helt fantastisk skjønn, enda flottere i virkeligheten enn på bildet i Dog World. Dvergschnauzeren var ikke da i tankene, til tross for at Jenny eide noen p/s. Jeg fikk gå tur og trene litt med Jennys riesen den sommeren. Hun hadde da 4 riesen, Myrkarby Tomten Hugo. Nenevale Asta, Wenche og hannhunden Narvik.

Min riesentispe  ble bare 5 år og vår karriere tok slutt da hun døde.  Studier i musikk tok over, helt andre ting enn hund i mange år fremover.

Da jeg igjen fikk min egen hund, var det min mors valg av  rase, en herlig, tøff og alert liten dvergschnauzertispe som inspirerte. Det var soleklart en d.s jeg ville ha.

Jeg traff igjen Mrs Harrisson-Smith på WDS i Stockholm år 2008, der vi begynte å snakke dvergschnauzer. Hun lovte å kontakte meg hvis det ble noen aktuell tispevalp fremover, så hun skrev opp adressen min på baksiden av nummerlappen hennes.

Der på WDS hadde søsteren min og jeg meldt oss på i staben som frivillige. Jeg hadde tatt på meg den rare oppgaven å spille svensk sekkepipe hver dag på SKKs promo show for Sverige og svenskene i store finaleringen. Sagt og lovet og sånn ble det. Jeg sto der i folkedrakt og spilte en vakker, og sørgelig svensk folkevise hver dag i de fire dagene, alene mitt i finaleringen med store bildeskjermer og spotlights. Jenny og tilstrekkelig mange opplevde showet. Det var 20 000 besøkende på utstillingen det året. Å spille sekkepipe så og si un loaded, og dertil en svensk slik er ikke alltid enkelt, fordi den bare MÅ stemme! Men den stemte og det hele ble en uforglemmelig og artig happening.

 

En tid etter WDS hadde Jenny noe på gang, men hun fikk problemer med å kontakte meg. Så en dag utpå høsten får jeg brev fra Svenska Kennelklubben der det stod: “Please could you fore ward the enclosed letter to Ebba Ringmar -the bagpipe lady, at your spectacular “Swedish Story” in the main ring. Jeg skjønte ingenting, og noe overrasket åpner jeg brevet og leser:  “Dear Ebba, I hope this finds you, as needless to say I lost your details somewhere ! ….I have a good bitch due to whelp 1st week in September. If you interested let me know as soon as possible…..

 

Jeg skrev tilbake at klart jeg var interessert, til tross at jeg ikke skulle ha hund før laaangt inn i framtiden. Men i november fløy en liten nydelig , søt og bestemt d.s tispe i sitt flybur hele veien alene til Oslo. Nenevale Jennifer Jupiter!

Det var begynnelsen på mitt liv sammen med Aimie ❤

 

Klikker hadde jeg aldri tidligere drevet med, så jeg gikk inn for å lære meg dette nye. Jeg shejpa henne fullt ut, dvs med frivillige adferder og minimalt med påvirkning. Hun har gjennom den “oppdragelsen”  blitt en utrolig artig og tenkende liten hund, som gjerne gjør mer enn forventet. Å spise godteri eller å leke var ikke noen selvfølge til å begynne med. Ikke ville hun hverken jage eller bite i lekene. Et hav av forskjellige type leker og belønninger ble testet ut, der vi til slutt fant favorittene. Så lærte jeg meg Premacks prinsipp forstås. Fantastisk smart!

Som valp bjeffet hun på det meste som rørte på seg. Men der hjalp skvallertreningsmetoden oss.

Fra at hunder og skumle ting har vært forstyrrelser, har trening under disse forstyrrelser nå blitt til en type trigger for henne.

Aimie er en rolig, tøff, men forsiktig d.s med en selvkontroll utover hva man kan forvente allerede fra da hun var valp.

Det har tatt sin tid alt, men vi har tatt den reisen sammen og det ser jeg nå som litt av greia, så mye jeg lært og så mye gøy vi er og har vært sammen om. Jeg er utrolig takknemlig og ydmyk ovenfor denne lille skapelse, å få være hennes aller beste venn og treningspartner.

De kan og skjønner mer enn vi trur.

Rally begynte vi med i 2015 etter å ha drevet med lydighet i noen år, inspirert av en venninne som sa det var enkelt. Ettersom jeg har et snev av konkurranseinstinkt i meg, tok jeg utfordringen på strak arm. Rally azzå! En dvergschnauzer er som klippet og skåret for oppgaven!
En perfekt sport for rasen, for der skjer jo noe hele tiden.

 

Terskelen for å begynne med rally er lav. På de aller fleste stevner har de en uoffisiell klasse. Der bør man ikke nøle med å delta så fort man har trent og gått nybegynnerkurset.

På norske rallystevner  blir man fort disket. Det kan skje bare gjennom at hunden legger seg ned når den egentlig skal sitte i en øvelse. Derfor finner de fleste inkludert meg selv, andre verdier i rallyen enn å vinne eller forsvinne. Verdien ligger definitivt i når hunden liker seg i ringen. Så er det også en trivelig kameratskapet rundt ringene. Plutselig står en uvanlig rase på pallen, hvilket er ekstra stas. For det er mange forskjellige raser med på konkurransene.

Nå sikter vi mot det svenske rally championatet og vi er allerede gått igang. «Den lille hesten» har blitt til kallenavnet hennes, fordi Aimie  løfter framlabbene stolt i været når hun kjører rally.

Rally azzå!
Bli med du også!

Beste hilsen fra hunden min!

Klem

/ebba

Artikkelen ble postet i kategorien:
Alle områder